Minneord: Arnold Berstad (1940-2020)
- Norge har mistet en av sine fremste gastroenterologer – kanskje den mest nysgjerrige, nytenkende og inspirerende, skriver Jørgen Valeur ved Unger-Vetlesens Institutt.
Arnold Berstad døde på nyttårsaften 2020.
Arnold ble født i Stryn i 1940 og vokste opp på gård som eldst av sju søsken. Han tok artium ved Firda Landsgymnas i 1959, og ble cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1965. Han startet sin akademiske karriere som vitenskapelig assistent hos professor Johs. Myren på IX. avdeling ved Ullevål sykehus i 1968, og disputerte i 1971 på et arbeid om fordøyelsesenzymet pepsin, som skulle bli et av de mest siterte arbeidene innen gastroenterologi på den tiden.
I 1972 begynte Arnold sin kliniske utdannelse på Lovisenberg Diakonale Sykehus hvor han etter hvert ble overlege og spesialist i indremedisin og i fordøyelsessykdommer, kun avbrutt av noen år som assistentlege ved Aker sykehus. I denne perioden etablerte Arnold et aktivt forskningsmiljø ved sykehuset, hvor det utgikk i alt seks doktorgrader.
I 1987 var Arnold gjesteforsker ved Universitetet i Birmingham, Alabama, USA, ledet av nobelprisnominerte professor Basil I. Hirschowitz (1925-2013). Vennskapet og den faglige sparringen med Hirschowitz og hans forskerteam ble livslangt og meget givende. Senere samme år ble Arnold «kalt til tjeneste» i Bergen for å lede gastroseksjonen ved medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, og til et professorat ved Universitet i Bergen. Her startet han straks med å rekruttere stipendiater og var selv den første til å melde seg som prøvekanin når noe nytt skulle testes ut. De neste årene utgikk avhandlinger om funksjonell dyspepsi, Helicobacter pylori, reflukssykdom og matoverfølsomhet på løpende bånd. Arnolds enestående evne til å stimulere vitenskapelig nysgjerrighet og til romslig å inkludere nye personer i et dynamisk forskningsmiljø, gjorde at Bergen snart ble et internasjonalt tyngdepunkt innen gastrointestinal forskning. Han bidro til opprettelsen av nasjonale kompetansesentre i gastroenterologisk ultrasonografi og funksjonelle mage-tarmsykdommer, og var også sentral ved etableringen av ernæringsstudiet ved Universitetet i Bergen.
Da Arnold i 2010 ble professor emeritus ved Universitetet i Bergen, vendte han atter en gang tilbake til Lovisenberg Diakonale Sykehus, hvor han var med på å utvikle en ny forskningsenhet ved sykehuset, Unger-Vetlesens Institutt. I løpet av de neste syv årene publiserte han rundt 30 vitenskapelige artikler og veiledet en doktorand. Han var svært populær blant pasientene, som han fulgte opp langt utover det vanlige.
Arnold har bak seg en imponerende liste av publikasjoner, hvorav over 400 er registrert i PubMed. Han har veiledet 35 doktorgradskandidater, og dette er antagelig uoffisiell norsk rekord blant kliniske forskere. Hans anseelse internasjonalt gjorde at det å tilhøre «Arnold’s group» ble en døråpner for yngre kolleger inn i de beste forskningsmiljøer i alle verdensdeler. I 2002 fikk Arnold Scandinavian Journal of Gastroenterology sin ærespris og dette ble etterfulgt av en periode som redaktør. I 2002 mottok han Dr. Falchs pris for fremragende forskningsledelse. Han var medlem av European Gastro Club, Erlangen, American Gastroenterology Association og æresmedlem i Norsk Gastroenterologisk Forening.
Som forsker var Arnold kjennetegnet ved stor originalitet, idérikdom og kreativitet. Hans engasjement for faget var nærmest altomfattende, og entusiasmen var sterkt smittsom. Det var ingen dørterskel inn til hans kontor, verken for unge leger eller forskere. Han så seg sjelden tilbake, fant alltid det positive i situasjonen og sa aldri et vondt ord om noen. Slike egenskaper gjorde ham til en unik inspirator og en høyt verdsatt veileder. Vi spurte engang Arnold om hva som egentlig var drivkraften hans. «Jeg lever og ånder hver dag i forestillingen om at et stort gjennombrudd er like om hjørnet», var svaret.
Arnolds personlighet var preget av faderlig raushet, godt humør og en sporty innstilling. Han hadde en meget sterk tro på det han drev med, og hans mot og vitenskapelige dristighet bar frukt i rikt monn. Flere av hans stipendiater er i dag kliniske forskningsledere og forsøker å arbeide videre etter Arnolds idealer. Arnold har betydd svært mye for oss og vi kommer aldri til å glemme ham. Våre varmeste tanker går til hans kone Tove, sønnene Ketil, Audun og Terje, og alle andre i den store familien.
Jørgen Valeur, Trygve Hausken, Jan Gunnar Hatlebakk, Gülen Arslan Lied, Geir Folvik, Kristine Lillestøl, Gunnar Nysæter, Tore Midtvedt, Ingvard Wilhelmsen, Lars Birger Nesje, Odd Helge Gilja