Spise- og drikkevansker

​

Dysfagi kan føre til:

• Redusert vekt og høydeutvikling hos barn
• Vekttap
• Dehydrering
  
• Luftveisinfeksjoner
• Respirasjonssymptomer
• Forvirring
  

Hva gjør vi når vi spiser og svelger?

Vi bruker forskjellige sanser når vi spiser og drikker. Vi ser maten og justerer hvor mye vi skal åpne munnen. Sanseorganer i tyggemuskulaturen og rundt tennene hjelper oss å bite og tygge passe hardt. Spyttsekresjonen blir stimulert for å bløte opp maten og lette svelgingen. Tungen forflytter maten og former den til en klump (bolus). Den bløte gane løftes for å hindre at mat og drikke kommer opp i nesen. Ved igangsetting av svelging, presses leppene sammen for å opprettholde trykket i munnen og svelget. Tungen hever seg mot ganen og fører maten bakover. Luftveiene beskyttes ved at strupehodet løftes og lukkes. Samtidig åpnes inngangen til spiserøret og maten kan passere. Etter svelging åpnes luftveiene igjen.

Aspirasjon

Respirasjonssymptomer som hoste, kremting og anstrengt pust kan forekomme under eller etter inntak av mat og drikke. «Å sette noe i vrangen» brukes gjerne for å beskrive at mat, drikke, eller spytt går ned i luftveiene. På fagspråket omtales dette som aspirasjon. Enkelte matvarer kan oppleves som mer problematiske enn andre, for eksempel tyntflytende væsker. Aspirasjon kan oppleves som ubehagelig, og føre til overnevnte respirasjonssymptomer. Andre ganger utløses ikke en hosterefleks, og små mengder drikke og/eller mat kan gå ned i luftveiene uten at det merkes. Dette omtales som stille aspirasjon. Aspirasjon kan gi økt risiko for infeksjoner og betennelser i lungene. Mange med dysfagi kan oppleve aspirasjon. Ved mistanke om aspirasjon kan det være aktuelt å undersøke drikking, bearbeiding av mat og svelging med røntgenfilming (videofluroskopi).

Ved plutselig endret matinntak er det viktig å ta kontakt med lege for å undersøke svelgfunksjon. Etter grundig undersøkelse kan det være behov for råd om spise- og drikketeknikker, forslag til hjelpemidler, samt opptrening av tygge- og svelgfunksjonen av en logoped som er spesialisert på svelgvansker.

Årsaker til dysfagi

Det er mange faktorer som bidrar til spise - og drikkeferdigheter, og derfor også mange årsaker til dysfagi. Avsnittene nedenfor beskriver noen av disse, og gir noen forslag til hvordan man kan gripe inn.

Smerte eller irritasjon i munnhulen

Personer som opplever smerte eller irritasjon i munnen kan vegre seg for å spise eller drikke. I disse tilfeller bør man ta kontakt med tannlege.

Refluks

Dysfagi kan også være et symptom på refluks, hvor magesyre kommer opp i spiserøret eller i munnen. Andre tegn på refluks kan være halsbrann eller hyppig kremting, men dysfagi kan også være det eneste symptomet. Det anbefales å søke råd hos lege ved mistanke om refluks.

Strukturelle avvik

Noen anatomiske avvik som kan føre til dysfagi er beskrevet nedenfor. Kontakt lege eller tannlege for videre undersøkelser.

Skjev neseskillevegg og forstørrede polypper (adenoid) kan hindre nesepust. Dette kan føre til tygging med åpen munn, og til at mat og drikke renner ut av munnen. Redusert trykk i munnhulen kan også påvirke svelgeevnen slik at mat og drikke passerer langsommere.

Forstørrede halsmandler (tonsiller) kan føre til at mat bearbeides med åpen munn og svelging blir vanskelig.

En høy gane kan også påvirke spising. Matrester kan lett samles i ganen og det kan bli vanskelig å svelge, men dette kan kompenseres av en god tungefunksjon.

En meget liten underkjeve (mikrognati) og bittfeil (malokklusjon) som stort overbitt og åpent bitt kan redusere eller hindre munnlukking og gjøre det vanskelig å bite av. Et åpent bitt i sidene kan svekke tyggeevnen hvis det ikke er tilstrekkelig kontakt mellom jekslene (molarene).

En stor tunge (makroglossi) kan hindre munnlukking og påvirke tygging og svelging.

Munntørrhet

Tørrhet i munnen (xerostomi) kan skyldes nedsatt spyttsekresjon. Spyttet (saliva) er viktig fordi det smører overflatene i munn og svelg, beskytter tennene, inneholder enzymer som setter i gang fordøyelsesprosessene og tilfører væske til tarmen. Nedsatt spyttsekresjon kan derfor gjøre tygging og svelging svært vanskelig, øke risikoen for hull i tennene (karies), samt føre til forstoppelse.

Noen mulige årsaker til munntørrhet kan være:

• Habituell munnpusting
  
• Bivirkning av medisiner 
• Følgetilstand etter strålebehandling mot hode og hals
• Symptom ved en medisinsk tilstand, for eksempel Sjögrens syndrom
  
  

Det er derfor viktig å søke råd hos lege eller tannlege ved mistanke om nedsatt spyttsekresjon. Hvis munntørrheten skyldes munnpusting kan det foreligge en fysisk hindring, som forstørrede mandler, polypper eller tunge slik at det personen må puste gjennom munnen. Hvis personen imidlertid holder munnen åpen for å puste fordi han eller hun ikke har lært å puste gjennom nesen, kan oralmotorisk trening og stimulering være til hjelp. Klikk på Utvikle nesepust for mer informasjon.

Hodestilling

Inntak av mat og drikke påvirkes av hodestillingen, og for de fleste vil en oppreist stilling med hodet i midtlinjen gi optimal muskelfunksjon for munnlukke, tygging og svelging. Å svelge med hodet bøyd forover krever ekstra muskelkraft. Det er ubehagelig og vanskelig å kontrollere svelging med hodet bøyd bakover. Det kan være nødvendig med spesifikk vurdering av fysioterapeut. Klikk på Kroppsstabilitet som forutsetning for mer informasjon om sammenhengen mellom hodestilling og kroppsstabilitet.

Følsomhet i munnen (sensibilitet)

Fullgod følsomhet (sensibilitet) i munnen skal sørge for nyttig informasjon om smak og konsistens på mat og drikke og hvor den befinner seg i munnen. Det er nødvendig for å effektivt bearbeide og svelge maten.

Noen personer kan utvikle overømfintlighet (hypersensibilitet) som gjør at informasjonen fra munnen føles ubehagelig, kanskje som følge av negative erfaringer knyttet til munnen. Mulige tegn kan være å nekte å spise, å være veldig "kresen" når det gjelder konsistens på mat, å brekke seg i forbindelse med spising, drikking eller tannpuss. TAKO-senteret har erfart at barn og voksne med vegring for berøring av ansikt og munn har nytte av behandling ved systematisk tilnærming. Klikk på Øke toleransen for berøring i ansikt og munn for berøring i ansikt og munn for forslag til trening.

Nedsatt følsomhet (hyposensibilitet) kan føre til tilfeldig kinn- eller tungebiting, problemer med å tygge, tap av mat fra munnen eller matrester på leppene eller i munnen. Andre tegn kan være at en person tar store munnfuller eller tygger på gjenstander. Klikk på Øke følsomheten i ansikt og munn for forslag til øvelser.

Utilstrekkelig kjeve- og tyggefunksjon

For å kunne tygge og håndtere mat effektivt, forutsettes finjusterte kjevebevegelser. Det kan være nødvendig å trene opp tyggemusklene for å ha tilstrekkelig styrke, kontroll og utholdenhet for å klare harde konsistenser. Før oralmotorisk trening settes i gang er det nødvendig å sikre at det ikke er strukturelle avvik eller skade i kjeveleddet, og for å utelukke at det er en nerveskade som kan påvirke kjevefunksjonen. I slike tilfeller anbefales henvisning til vurdering hos ØNH-lege eller tannlege.

Noen ganger kan evnen til å åpne og lukke kjevene være tilfredsstillende, men utholdenheten ved tygging kan være begrenset. Klikk på Tygging  for forslag til øvelser.

Åpen munn er ofte en følge av nedsatt kjevestabilitet, som har sammenheng med for liten muskelstyrke til å løfte underkjeven og dermed opprettholde munnlukking. I disse tilfellene bør som regel kjevestabiliteten opptrenes før andre oralmotoriske tiltak igangsettes, som for eksempel å bedre leppe- og tungefunksjon. Klikk på Kjevestabilitet for munnlukke for aktuelle øvelser.

Begrenset kjeveåpning kan blant annet skyldes krampe i tyggemusklene (trismus). Bakenforliggende årsaksfaktorer bør utredes av lege eller tannlege før et eventuelt oralmotorisk behandlingsprogram igangsettes. Avhengig av hva årsaken er, kan oralmotoriske øvelser være aktuelt for å øke gapeevnen. Klikk på Øking av gapeevne.

Tungen er aktiv i alle faser av bearbeiding og svelging av mat og drikke. Dersom sidebevegeligheten er redusert, kan tygging ta lang tid og føre til at maten svelges nesten hel eller halvtygget. Før svelging samler tungen maten til en klump (bolus). Redusert tungeløft kan for eksempel grunnet stramt tungebånd bidra til problemer med å føre bolus bakover mot svelget. Matrester i munnen etter svelging, særlig i ganen, er tegn på svak tungeheving. Klikk på Bearbeiding av mat for oralmotorisk trening.

Etter svelging brukes tungen til å finne og fjerne matrester fra lepper, tenner og gane. Tungefunksjon som er svekket enten på grunn av rekkevidde eller styrke kan gjøre dette vanskelig. Klikk på Fjerne matrester fra munn og lepper for forslag til øvelser.

Nedsatt ganefunksjon

Når mat og drikke er klar for å svelges, løftes den bløte gane (velum) for å stenge av mot nesen, og samtidig lukkes leppene for å skape et lukket system. Ved utilfredsstillende ganeløft og bevegelighet i bakre svelgvegg (velopharyngeal dysfunksjon) minskes trykket, og svelgingen kan bli ineffektiv slik at matbiter kan bli liggende igjen i munn og svelg. Mat og væske kan også komme opp i nesen. Velopharyngeal funksjon kan undersøkes av en øre-nese-hals-spesialist.