Leversvikt

Vanligvis vil pasienten oppsøke lege på grunn av symptomer. Legen vil da som oftest gjennomføre flere typer undersøkelser for å fastslå om du har leversvikt eller ikke.

INR, bilirubin og albumin er stoffer som måles i blodet, og er markører for leverfunksjonen. Ved nedsatt leverfunksjon vil INR og bilirubin stige og albumin synke. Det er også vanlig med stigning i leverprøver (ASAT og ALAT). En rekke andre blodprøver kan være forandret avhengig av hvor alvorlig leversvikten er.

Vevsprøve fra leveren (biopsi) gjøres ofte dersom diagnosen er usikker.

Av og til gjøres også endoskopiske undersøkelser som for eksempel undersøkelser av gallegangene (ERCP) eller innvendig ultralyd (endoskopisk ultralyd).

Man ønsker å behandle årsaken til sykdommen om det er mulig, gjenopprette ubalansen som følge av leversvikten og forhindre utvikling til mer alvorlig leversvikt. Legen tar utgangspunkt i årsaken til leversvikten og funn i utredningen ved valg av behandling.

Aktuell behandling kan være medikamenter (f. eks. vanndrivende), endoskopisk behandling (f. eks. gastroskopi) og drensbehandling (f. eks. ascitestapping).

I alvorlige tilfeller kan det være behov for behandling på intensiv avdeling.

I noen tilfeller kan levertransplantasjon være eneste behandlingsutvei. Man må gjennomgå en omfattende utredning for å se om man er aktuell for transplantasjon. Ikke alle er kandidater for transplantasjon av ulike grunner.

Man følges som regel opp av lege med jevnlige konsultasjoner, blodprøver og røntgen undersøkelser. Forløpet er individuelt. Noen stabiliserer seg med tilfredsstillende leverfunksjon og kan kontrolleres videre. Andre vil ha behov for levertransplantasjon.